Det er stille nå

På en måte har jeg allerede reist. Hodet er fullt og helt på Slangsætra der det hviler ut etter en særdeles utmattende uke. Og så det er sagt, i tilfelle det stikker en og annen skuespiller innom igjen; dere og Mester Willie har vært en redningsplanke de siste ukene og er ikke grunnen til at hjernen kjører på autopilot oppover Gudbrandsdalen alene. Tusen, tusen takk for de fine skoene med ord og minner. Morsomme minner. Rulleskøytene og den enkle ligningen Charlotte + rulleskøyter = PANG! Padda, som jeg slapp ut i dammen og som fant ut at den ville sette seg på Ofelia mens hun lå druknet i vannet under Thesbiteaterets Hamletoppsetning. Alle smilefjesene, for alle smilene. Hesten, hodeskallen og prismet som glitrer i lyset. Alle de gode tankene...

Det er rart at det er så lett å slippe. Det har det aldri vært før. Men det er som om noe sier: "du slipper jo ingen, du ser dem snart igjen alle sammen." En av skuespillerne, Ada, trodde jeg det skulle bli vanskelig å si hadet til. Hun minner meg om Annette, og selv om det var vanskelig i starten fordi jeg følte at jeg på en måte erstattet henne, så var det som om jeg fikk igjen noe. Skyldfølelsen boblet opp, men den ble overvunnet av noe jeg har funnet igjen. Noe jeg mistet da Annette døde, men som jeg ikke helt vet hva er. Jeg håper bare det er en naturlig del av bearbeidelsen, og ikke et forsøk på å endre fortiden, for da ender det bare med at jeg lurer meg selv. Jeg kan aldri få tilbake Annette og det må jeg forstå, men kan jeg se smilet hennes i en annen, kjenne igjen alt det fine hun var, så er det bare bra, eller?

Skoene blir med på ferden, og får snart en ny teateropplevelse, nemlig Peer Gynt ved Gålåvannet. Men først skal jeg sove, sove, sove og ta igjen de tre forestående nettene som skulle bestått av søvn.

Kroppen følger snart etter hodet og den gleder seg veldig.

Vi er sterkere tilbake i august, med klarere tanker som er på samme sted som resten. Sommerklemmer fra Charlotte, Ibsen og Lady Lucifer.

Fjellet roper, jeg kommer snart.

Jeg lengter etter sene kvelder og dype tekopper på seterkjøkkenet, etter internett- og tv-fri, etter å ri til toppen av verden, etter å stirre ned i Slangenvannet mens tiden skynder seg et annet sted. Slangen seter, den helt egne verdenen utenfor tiden og samfunnet. Det er akkurat som å jobbe med Mester Willie, den samme roen og gleden. De samme småproblemene alle trenger hjelp til, som distraherer meg akkurat nok fra mine egne problemer til at det fortsatt er holdbart å være her. Mester Willie er også den eneste årsaken til at jeg fortsatt sitter i en stol i stua mi, i stedet for på en stein og stirrer på Nautgardstind.

Disse stabile ukene hver sommer trenger jeg, og i år mer enn noensinne. Den moderne setra i Jotunheimens forgård er hjemmet mitt, der jeg bor på Mærraskjulet, passende for den sjefsmerra jeg er, som husmor, kjøkkensjef, reservemamma og smådyrsansvarlig. Så klart er ikke alt fantastisk der, som andre steder, blant annet misliker jeg setninger som starter med "Charlotte, je har fønni på no' lurt..." De fortsetter gjerne med et eller annet prosjektarbeid sjefen vil ha gjort, allerhelst i forrige uke, og som nesten alltid er noe slitsomt, bortkastet fjas. I fjor for eksempel, fikk jeg i oppgave å telle alle hestene på gården. Og da mener jeg ikke de tjue eksemplarene av equus caballus i stallen, men alle pyntefigurene, maleriene, bruksgjenstandene og dingsene som hadde en eller flere hester på seg. Det var nesten tusen til sammen, og oversikten var "kjekk å ha." Jeg husker også en episode hvor et par unge stalljenter måtte vaske steinene på gårdsplassen. Kan tro gjestene lurte.

Foreløpig er det fint å være hjemme. Det er her jeg hører til. Men Mester Willie har bare tre forestillinger igjen, og vil etterlate seg et tomrom som jeg vet kommer til å fylles med alt jeg foreløpig dytter unna. Det skjer mye nå som jeg ikke kan kontrollere. Og jeg vil helst at det skjer på avstand så jeg kan få overblikk, for nå står jeg midt oppi det og ser bare masse kaos som stormer rundt meg. Jeg vil ut på viddene. Ut til vidsynet. Jeg elsker å jobbe med Mester Willie, elsker alle de fantastiske menneskene jeg har møtt og jeg er misunnelig på foreldrene som engasjerer seg, bryr seg om og tar vare på de flinke skuespillerne sine. Men jeg er sliten av å være positiv, blid og imøtekommende. Så fort siste forestilling er over og ting er ryddet sammen for siste gang, setter jeg meg på toget og blir borte til sjefen etterlyser meg til jobbstart i august en gang.

Jeg trenger å løpe fra meg selv. Bare en liten stund til.

En sånn har jeg og!

Hvis noen ønsker seg kjæreste, så kan de få låne "min". Han er selvutnevnt drømmetype og stalker og ligner veldig på han her:

Lille yndlingstrollet mitt

Tia Maria ser rånifs ut fra flueperspektiv.

Du strålte som... som en banan!

De yngste skuespillerne stiller mange spørsmål, og da en av dem her om dagen spurte: "Charlotte, hva gjør egentlig du?" så måtte jeg tenke meg om. For jeg gjør en drøss med ting, men hvilke ord kunne sammenfatte alle oppgavene? Hva spenner vidt nok til å favne det å dra på førstehjelpsshopping, gi en oppmuntringsklem, klippe papir i timevis og høre på overivrige skuespillere som har ting de må fortelle og helst i går. Det slo meg at jobben min er ganske usynlig. Og det var også svaret på spørsmålet. Å være inspisient er å gjøre de usynlige tingene. Stå i bakgrunnen med oversikt over hele produksjonsmosaikken, og som en deus ex machina fylle inn brikkene som mangler akkurat i øyeblikket før noen merker at de ikke er der. Når jeg gjør min jobb, kan alle andre fokusere på sin. Og derfor er det en like viktig del av jobben min å legge alle rekvisittene klare til bruk i skogen for at skuespillerne kan fokusere på å spille, som det er å prate tøys og tull med skuespillerne for at regissøren kan fokusere på å regissere dem.

Men jeg liker ikke å kalle det jobb. Da virker det med en gang påtvunget. Jeg elsker skuespillergjengen, elsker å være med og lære nye ting. Om selve begrepet inspisient er usynlig, så er overhodet ikke jeg det. Det var ikke mer enn andre dag i produksjonsuka at jeg overhørte en skuespiller. "Hun der Charlotte, hun ler hele tiden!" De er så herlige, alle sammen. Frida, som deler ut klemmer i øst og vest. Oscar, som får alle til å le. Madeliten, som elsker rampelyset. Madelen, som utstråler trygghet og ro. Emilie, som smiler og ler og alltid er blid. Ninni, som klarer å snu alt til noe kjempegøy. Sigurd, som ser og bryr seg om og passer på. Ask, som ordner og fikser for alle. Greger, som lyser opp hver gang han har funnet på noe lurt og morsomt. Ada, som er kjempesøt og sterk. Idun, som bare lyser og stråler. Og alle er utrolig talentfulle og selvfølgelig fantastiske.

Det er 10 forestillinger igjen, premieren i går fikk stående applaus og vill jubel. En overivrig publikummer kom løpende til en av skuespillerne: "Du strålte som... som en banan!" Premierefesten var jordbær og småprat til det ble mørkt. Jeg er utrolig heldig som har fått denne muligheten. Forhåpentligvis blir det ikke den siste.

Å leve er å falle hardt

Jeg storkoser meg som inspisient, og har lenge lett etter en unnskyldning for å kjøpe rulleskøyter. På sørlandet var rulleskøyter favorittfremkomstmiddelet og jeg behersket dem bra. Inn til sentrum, ned trappa på biblioteket, opp igjen med en sekkelast bøker og hjem igjen. Eller susende ned en bakke og et hopp, eller en rampe. Det er ikke så langt fra Thaulowhullet til Tønsberg, men langt nok til at jeg syntes rulleskøyter var en glimrende idé for å komme fortere fram. Det kunne jeg jo, null problem. Så jeg kjøpte meg et par, la i vei oppover mot hølet og gliste. Og så kom en nedoverbakke. Hu hei, for en fart jeg fikk! Men oj, så kom det en vei på tvers. Ok, tenk fort. Brems... hvordan gjorde man det igjen? Og så kom jeg ikke lenger i tankesvermen før skøytene hadde sust forover, jeg hadde sust bakover og rumpa hadde akt seg fire meter bortover asfalten.

Au, kan man kanskje si. Men jeg lo. For jeg kom på at dette var ikke første gangen jeg hadde flerret av all huden på det ene låret i et overivrig rulleskøytestunt, selv om de kanskje var en smule mer ambisiøse da jeg var yngre. Så nå hopper jeg rundt i hølet som en trebeina ku, smiler som en sol og lever og koser meg med sytøy, solvarme og en fantastisk skuespillergjeng. Du vet ikke hva det er å leve i øyeblikket, før øyeblikket blir så altoppslukende at hverken fremtid eller fortid eksisterer. Og et lår uten hud som er så hovent at det disser når jeg går, det er ganske altoppslukende. Men ikke syns synd på meg, det gjør ikke jeg. Jeg lever litt mer og litt mer intenst enn vanlig, og det å leve, det liker jeg.

Tenk på det fine ved å ha friheten til å kunne tryne på rulleskøyter. Det er det ikke alle som har.

Gjenbruk

Det som er det fine med bilder, er at jeg kan late som sommerbildene fra i fjor er fra i år, så det ser ut som jeg driver med normale sommerting i stedet for å leke teaternerd og sitte i Thaulowhullet med en perm ark og et sytøy hele dagen.