Great lies to tell little kids

Bruktbutikker er like gøy hver gang. Jeg leter etter en ting og finner noe annet. I dag skulle jeg ha en settekasse og fant boka Great lies to tell little kids i stedet. Den er skrevet/tegnet av Andy Riley som også står bak de morsomme Suicide Bunnies. Lillebror Thomas og kompis William ba meg lese den høyt, så vi lo så tårene trillet hele veien hjem alle tre.

Første uke med julekalender

Leiligheten er julepyntet for første gang. Juleentusiasten på tredje året uten julepynt tenkte at nok er nok (planen har vært å skaffe seg ny leilighet hver høst, men jeg bor nå fortsatt i den samme) og marsjet avgårde til julebutikkene. Grunnen til at jeg ikke har pyntet før er at leiligheten og jeg har forskjellig smak. Jeg liker blått, hvitt, luft, fargerike dyrefigurer og snømenner til jul, leiligheten som består av furuvegger, furutak, furumøbler og furugulv liker brunt, beige, engler og nisser. Leiligheten er mørk, dunkel og ser ut som en liten uthulet trestamme. Av og til kjennes det som å bo i en også, det er ikke rart mørkedepresjonen har blitt verre etter at jeg flyttet hit. Bildene under er tatt med alle lamper på og fullt dagslys, men hvem kan gjette det?

Julepynt ble det hvertfall. Jeg styrte unna glorete nisser og for mye rødt, og heldigvis er beige og brunt blant yndlingsfargene. Fretex hadde masse beige julepynt, helt ned i 1 kr. stykket. Den lille rotta hadde jeg fra før av og den passet fint oppi kulene.

Julekalenderen har gått radig unna. Jeg har laget mer enn jeg har tatt bilder av, jeg gidder bare ikke fikle rundt med kameraet i det dårlige lyset. Det tar fem forsøk pr. bilde for å få det bra nok.

1. desember: Lavendelposen til Thomas ble ferdig. Indiana Jones slo ann og etter å ha gått med posen under nesa tre dager i strekk er det rart han ikke har blitt lam i luktesansen. Såpestøping tok jeg meg også tid til.

2. desember: Jeg fant noen håndklær i syesken min, som jeg sikkert har tenkt å bruke til noe. Jeg bestemte meg for å lage julegaver av dem og begynte å sy tekst på. Ett er ferdig, to igjen.

3: desember: Noen av såpene fikk spennende innpakning.

4. desember: Liten kreativ sperre, antageligvis fordi jeg var så sliten etter dagens stalløkt. Jeg ble sittende å stirre på noen fine papirer og fikk laget et helt julekort på en halv dag.

5. desember: Dette var siste dag på jobben før normale arbeidsrutiner. Sjefen har vært bortreist noen uker og som nestkommanderende er det mitt ansvar å sørge for at kontorhjulene ruller mens han er vekk. Samtidig var jeg barnevakt for Thomas, som fikk låne en Nintendo DS og heldigvis koste seg på jobb. Han syntes det var storstas å låne kontorstol og ble imponert over det store juletreet i resepsjonen. Etter jobb hjalp jeg Thomas å handle julegaver. Det er virkelig en kabal å finne ut av julegavene hans i år. Han bor jo med mamma og den andre broren vår, så han må handle dems julegaver med meg og mine julegaver med dem. Mamma må handle Thomas sine julegaver mens han er hos meg og jeg må handle Thomas sine mens han er hos mamma. Det er en kabal, men en morsom en.

Etter handlinga var både Thomas og jeg slitne, så vi slappet av og spiste før vi dro hjem og da rakk vi bare et kortspill før det var sengetid. Basert på antall gjesp var det ikke bare Thomas sin, men min også. Kreativiten fikk være urørt.

6. desember: Det tapte fra gårsdagen ble virkelig tatt igjen. Venninne Kine, Kines mamma, min mamma, Thomas og jeg hadde juleverksted. Spisestuebordet til mamma var fullt av såpemasse, sytøy, strikketøy (Thomas sitt! Flinke broren min :) ), gipsmasse og silkepapir. Jeg hadde med fotoappratet, men det forble urørt i bunnen av bagen sin. Men jeg broderte et miniatyrjuletre med fargerike pasteller, perler og metallgar. Og pratet med Kine, masse!

7. desember: Det var igjen masse brunt papir fra julepynthandelen, som kulene og dilldallet hadde vært i. Jeg fant noen restebånd og fant ut at de kunne brukes sammen. Jeg pakket inn en haug presanger, og i stedet for å prøve å kamuflere formene, framhevet jeg de. Det er kanskje like vanskelig å gjette hva dette er som en firkantet eske?

Foreløpig har jeg ikke laget noe til meg selv, kanskje det ikke skjer heller. Jeg har ideer til mange nye julekort og venter spent på neste nummer av World of Cross Stitching som snart lander i postkassa. To julesammenkomster med venninner skal planlegges, julebaksten skal helst i hus før den 17. og julekort skal skrives. Julebord skal deltas på og hestene i stallen er ikke mindre sultne fordi det er jul, så det er nok å finne på. Heldigvis.

Christmas time is buzzing in my scull

1. desember er en av de fineste dagene i året. Delvis fordi det er slutt på årets verste måned, en av tre ting jeg skal forby ved lov hvis jeg blir statsminister (de andre to er nyttårsraketter og snø), men mest fordi det er begynnelsen på et eventyr. Ingen annen måned har så mye giverglede, glitter og godt humør som desember. Ok, så noe av givergleden drukner i kjøpekaos lille julaften, noe av glitteret drysser og vel er noe av humøret mer et fastlimt smil for å vise andre at "å jeg er glad i jula jeg, glad, glad, glad." Men for oss juleentusiaster som starter planleggingen i januar og lager gavene fra bunnen av med varme tanker til mottakeren i hvert korssting, hver skeive klipp, hver gang vi brenner oss på varm såpemasse; for oss er desember en 31 dager lang fest med ekte barnlig glede.

Lucifer er også glad i jula, ingen tvil om det. Dette er den gamle damens tredje jul og hun husker hva det er. Den lille rotta (som ser ut til å leve lenge enda, riktignok med to store svulster på seg, men det er bedre å være levende enn estetisk) har drukket av ungdomskilden eller noe, i hvertfall ligner hun ikke sitt gamle, slitne selv, her hun raser rundt i ren ekstase. Det er spennende ting overalt. Ting som knitrer, ting som lukter godt, ting som kan spises, ting som ikke kan spises, men blir spist allikevel, ting som kan stjeles og stikkes av med for at jeg skal løpe etter. Det er gøy å se Lucifer så glad. I dag tidlig kom hun i stormsprang fra under sofaen, rundet stuebordet og hoppet rett oppi fanget mitt så hun nesten kræsjet. Jeg måtte ikke tro at jeg fikk åpne julekalender uten henne nei. Under pakkeåpningen (mamma lager pakkekalender til meg hvert år) sitter Lucifer på fanget, drar i papir og bånd og snurrer i sirkler rundt seg selv i ulidelig spenning. Papiret kommer sakte av... trommevirvel, å så spennende... oooog der! Yes! Lucifer fikk det tomme papiret i år også. Jippi!

Jeg lurer på om hun husker hvordan nøtteknekkeren virker. Det tok henne to minutter første jula hennes å finne det ut. Minstebroren min Thomas, Lucifer og jeg satt i sofaen og så på tv. (Ja, Lucifer lå på fanget og koste, tv-en var nok ikke hennes greie) Vi spiste nøtter og Thomas ga Lucifer en med skall på. Hun grep tak i den og gnagde løs for å åpne den. Thomas tok en nøtt fra skåla og knakk den i nøtteknekkeren, en sånn litt gammeldags som ser ut som en tang. Lucifer stoppet gnagingen. Hun kikket på nøtteknekkeren og vips så klatret hun opp på fanget til Thomas og pirket på hånda hans. "Hallo, tar du min nøtt og eller?"

Men tilbake til julekalenderen. Advent er ventetid, refleksjonstid, tid til å glede seg til å gi noe til dem man er glad i. En god julekalender bør støtte under det, syns jeg. Kalenderen fra mamma gjør det. I hvertfall er det en høytidelig stund med rotte på fanget og varme i hjertet. Det ligger omtanke bak hver lille pakke, til og med kalenderen er spesialdesignet til meg. I hvertfall kjenner jeg ingen andre som har adventskalender i en grå "ulvebøtte" basert på Det var en gang en lek.

Men jeg har enda en kalender og den har jeg laget selv. Det er også en pakkekalender, men den går ut på å lage en kalendergave hver dag i stedet for å få. De første desemberdagene lager jeg ferdig julegavene og andre prosjekter. Men så kommer det finurlige. Med tjuefire dager å ta av må jeg på et eller annet punkt gå tom for mottakere og lage noe fra min egen ønskeliste. Jeg prioriterer alltid mine egne ønsker sist, men de har ikke tenkt å klippe, sy eller male seg selv, så hvorfor ikke bruke litt koselig førjulstid på det? 1. desember-prosjektet er ferdig, en liten lavendelpute. Thomas elsker lavendel og spurte i forrige uke om jeg kunne sy en til ham. Jeg fikk en lavendelpute av liksomsøster Edel i fjor som Thomas gikk rundt og luktet på hele tiden (selv om han rotet med navnene og trodde det var en Edelpute) og den kom han plutselig på.

"Kan ikke du sy en lavendelpute som er lik den du fikk av Edel?" (Min lavendelpute er myk og kaffebrun)
"Jo, men vil du ikke heller ha en som er spesielt til deg? Jeg kan brodere et mønster på hvis du vil."
"Da vil jeg ha en legomann."
"Okay, hva slags legomann da?."
"Det kan du bestemme. En spesiell en." Det var ikke vanskelig å finne en spesiell legomann. Thomas elsker legospillene til Playstation og spesielt Indiana Jones. Vi pleier å spille det sammen så da ble det Indiana Jones. Jeg brukte fire dager på å tegne et mønster jeg ikke så på fordi jeg mistet det, endte opp med å brodere på frihånd og er faktisk fornøyd med resultatet. En liten sandfarget lavendelpute med Indiana Jones som legomann på.

Tittelen er hentet fra en sang fra favorittfilmen min; The Nightmare Before Christmas. Den beskriver godt innsiden av hodet mitt i desember. Mere kalenderblogging kommer, med bilder av prosjektene, ikke bare skryting. I mellomtiden er det bare å si god advent. Her er sangen tittelen er hentet fra:

Afelbetet... nei. Aflabate... nei... alfalfbete... grr

Det er gøy hos frisøren. Yndlingsfrisøren min har navnet sitt rundt halsen og er en sånn frisør som snakker ikke bare for å snakke, men fordi hun har noe å si. Jeg liker å prate med henne mens hun gjør noe nytt og rart med håret mitt, men denne gangen var det morsomst å følge med på salonglivet. For en stresset frisørsalongsjef med en eldre damekunde som vil snakke om været bare en gang til og en gang til og en livslei lærling, det er god underholdning.

"Jo, også New York, dit kunne jeg tenke meg å dra..." den eldre damen med gråstenket hår og personlighet tjatret i vei om en eller annen som hadde hørt at det var fint i New York. Salongsjefen gjorde sitt beste for å gi håret til kunden en yngre farge og svarte ja og ha innimellom. En lærling på ca. siste året i videregående daffet halventusiastisk rundt med en kost og sveipet tilfeldigvis borti litt hår her og der. Lærlingen var av modellen giddalaus og holdt munnen i en fastklemt snurpemunn og kroppen i en utålmodig jeg-er-for-god-til-å-måtte-koste-hår-fra-et-gulv-holdning. Innimellom lagde hun noen gutturale lyder, som jeg etterhvert skjønte var en slags ord. Underholdningen startet da hun fikk i oppdrag å beseire alfabetet.

"Kan ikke du hente kundekortet til Tanja?" spurte salongsjefen. Lærlingen stirret på sjefen sin til sjefen skjønte at hun ikke hadde fått tilstrekkelig informasjon.
"Det ligger i den nederste skuffen. Under bokstaven T. T for Tanja." Tonen i stemmen fortalte at sjefen hadde lyst til å kaste lærlingen i veggen, reklamere til lærlingbutikken og si at den gikk i stykker og få en ny. I stedet kikket hun tålmodig på lærlingen som åpnet skuffen i slow motion, stirret ned i den og deretter på sjefen igjen.
"Bokstaven T."
Stirr.
"T. For Tanja."
Stirr
Sjefen tenkte seg om litt og skjønte så hva problemet var.
"Ser du at det er kategorisert etter alfabetet? T er under P - U."
Lærlingen stakk både hode og fingre ned i skuffen og begynte å bla, men feil vei. Sjefen mistet all tålmodighet og rakk en interessant høy tone i neste ytring.
"Neeei, ikke den veien. Nå blar du jo fra P og bakover. Nei, ikke start i den andre enden! Da må du bla hele veien fra U. Ikke på måfå heller, kjære vene, T kommer etter P!"

Lærlingen stoppet blaingen og stirret på sjefen igjen. Det er mange ord som kan beskrive det å se på et objekt, men lærlingen stirret hver gang. Stirret med åpne tomme øyne, et blikk som ikke akkurat vitnet om overdrevent tenkearbeid. Lærlingen stirret på sjefen, sjefen sukket og strenet over salongen for å hente kortet selv. Lærlingen plukket opp kosten og begynte den trauste subbingen igjen.

Neste episode: den gamle damen som skulle kjøpe tusj. Følg med!

Hest er best på... kake?

Jeg er omgitt av fantastiske mennesker. Alle er spesielle på sine fantastiske måter, men det fins bare en bestevenninne og dermed bare en bestevenninnebursdag. Den er naturligvis spesiell. Stine Lill (fanfare!) er ikke vanskelig å finne på presang til ettersom fjordingene Magnus og Ross Mai er nesten hele livet hennes, i tillegg til kjæresten og fiskene. Et serveringsbrett ble dekorert med diverse fjordingmotiver fra loppemarked, min gamle frimerkesamling og bilder av Magnus og Ross Mai. Det ble en artig collage og dekket med kontaktpapir ble den både vanntett og ripesikker. Brettet ble dekket med en deilig tekopp fra Dinas hus etter å ha overhørt Stine Lill klage over små og kalde tekopper i kjøkkenskapet, forskjellig grønn te fra Kremmerhuset og en fjordingkake.

Fjordingkaka var enkel å bake og forsåvidt enkel å dekorere. Men med et kjøkken på omtrent samme størrelse som selve kaka fordi den som engang bygde det kikket veldig feil på arbeidstegningen, var det ikke bare kaka som var dekket med icing etterpå. Både kjøkkenet og jeg hadde fått fjordingfargeflekker, men de gikk lett bort i vask heldigvis. Da brettet sto klart med de to tingene Stine Lill liker best; te og fjordinger (kanskje fordi både en kopp te og fjordingen er akkurat som Stine Lill, vennlig og varm), var det bare ett problem. Det regnet utendørs og Stine Lill var i sitt hus, ikke mitt, altså måtte jeg ut og spasere. Men Stine Lills fantastiske mamma, reservemammen min som jeg skrev om tidligere fordi hun også har hatt bursdag nylig, kom og hentet både kakebrett og meg, så da var det problemet løst.

Det ble en lang og hyggelig bursdag, med spørrespill, te, kaffe, familie og venner, fjordinger på rømmen (som heldigvis lot seg fange inn med en gang de skjønte at de var oppdaget), skrekkfilm, sjokolade og kaker i alle varianter. Alt var så rolig og avslappet, men allikevel muntert og trivelig. En skikkelig fest med rødvin til taket er en hyggelig måte å feire bursdag på, men det er hyggeligere å feire med null tilstedeværelse av hyperfaktorer og kunstig stimulans, bare vennskap og varme og en glede over å være akkurat der man er.

Jeg begynte å telle på fingrene hvor lenge vi hadde kjent hverandre og kom til at det snart er ni år siden jeg var den nye jenta i klassen til Stine Lill. Helt hvor lenge det er siden vi ble venner vet jeg ikke, for i starten kunne vi ikke utstå hverandre. Men jo mer vi lærte hverandre å kjenne, jo nærmere hverandre kom vi. Et liv uten Stine Lill nå er utenkelig. Ungdomsskolen, videregående, studenter på hver sin ende av landet... I de mest sårbare og intense årene der venner kommer og går, vokser fra hverandre og dolker hverandre i ryggen har Stine Lill og jeg stått sammen gjennom alle utfordringer. Selvfølgelig har vi hatt våre feider, men vi har alltid funnet tilbake til hverandre og blitt sterkere for hver gang.

Vi har overlevd ting som kunne revet oss fra hverandre, som tapene av to klassekamerater; Marius på ungdomsskolen som ble påkjørt av en fyllekjører (som var verst for Stine Lill) og Annette på videregående, som satt bakpå en moped uten hjelm og kræsjet. (som jeg fortsatt jobber med å komme over) Vi har hjulpet hverandre gjennom hets i hestemiljøet. Ingen er så slemme som hestejenter og hvis man har fjording (som Stine Lill) eller er hestepasser (som meg) bør man egentlig bare henge seg med en gang og gjøre plass for de Ekte Hestejentene med supersportsponnier til en halv million som de klarer å ødelegge på et halvt år og selger videre som pensjonistponnier til tjue tusen. Vi har fått hele Tuddal hyttegrend til å lete etter oss en nyttårsaften vi hadde blitt borte på ski. (vi visste ikke at vi var blitt borte, vi bare koste oss og så på solnedgangen fra Gaustadråen vi) Og så har vi masse, masse ubetalelige gode minner, som den gangen Stine Lill ved et uhell klarte å skremme livet av helsesøsteren på ungdomsskolen, i et parkeringshus i Sandefjord, uten å mene det, eller den gangen jeg hadde med to kilo (!) drops for å overleve arbeidsuka på Lefdals rideskole. En arbeidsdag var fra syv om morgenen til tolv om kvelden og sukkerkicket var endeløst.

Dette ble et langt innlegg, egentlig skulle jeg bare skrive om kaken og hvor glad jeg er i Stine Lill. Det ble jeg visst helt sentimental av og nå har jeg gått glipp av en time med Beck. Kanskje jeg burde finne noe annet å se på i stedet. Jeg er i hvertfall veldig, veldig, veldig, veldig, veldig, veldig glad i Stine Lill - verdens besteste bestevenninne.

Hør som det uler

Da jeg satte opp vinduet den siste timen på kontoret, ulte det en kjølig gufsevind inn og rotet til alle papirene mine. Det var ikke noe problem, jeg samlet dem bare sammen igjen. Men vinduet måtte pent stenges, sidelengsregnværet som fulgte den deilige vinden var ikke like velkomment. Jeg har bestemt meg for å like høsten enten jeg vil eller ikke, hvem vet - kanskje det er trikset for å karre seg opp av mørkedepresjon? Noen legger kanskje merke til at jeg har slettet en del av de siste innleggene, det var rett og slett fordi de var så dystre. Jeg vil at Tankesverm skal være lette og fine tanker. Høsten er mørk nok i seg selv om ikke jeg skal sverte alt annet med den også.

Positive tanker, positive tanker... Jo! Endelig er produksjonen av Robin Hood og Jomfru Marion i gang. Jeg har lest manus og lo så hardt enkelte steder at jeg holdt på ramle ned av sofaen. I stedet for den historien alle kjenner til, har regissør Olav valgt å fortelle kjærlighetshistorien mellom nettopp Robin Hood og Jomfru Marion og den er noe for seg selv. Urblonde Jomfru Marion (med yndlinsordene "seriøst?! og "er det sant?!") skal giftes bort til den pedantiske, pinglete og selvopptatte sheriffen av Nottingham fordi moren til Marion syns han er en fantastisk kjekk mann. Det syns ikke Marion, som har lagt sin elsk på den tøffe gangsteraktige Robin Hood som også har sansen for henne. (selv om han blir litt oppgitt over at hun ikke skjønner seg på "guttehumor") Ammen til Marion er derimot ikke så kresen og er klar til å gifte seg med hvem som helst. Stykket er morsomt og jeg gleder meg til å få se skuespillerne øve i roller om noen uker. Det er beregnet på barn ned til treårsalderen, så slåssing og sverdkamper fins ikke, men det er jammen spennende allikevel.

Det jeg er mest glad for akkurat nå er de gode vennene mine. Når jeg spretter fra bunnen og opp til toppen og ned igjen på fire sekunder er jeg utrolig glad for de tålmodige sjelene som tar seg tid til å vente til jeg har landet et eller annet sted. Venneveggen med de syv fineste menneskene i verden er hyggelig å hvile øynene på, spesielt i skjæret av stearinlys. Leiligheten min ser ut som et offersted i følge en god venninne, med levende lys er en overlevelsesfaktor om høsten, akkurat som mat og noe å sy på.

Det finnes alltid noe fint så lenge man ser etter det og jeg skal se på høsten med lupe om det så er det som kreves. Nå skal jeg låse kontoret, kjenne regnet danse på meg på vei til bussen og skravle med to herlige teaterjenter hele veien hjem. Jeg er utrolig heldig, det må jeg huske på.

Benekter du Jesus Kristus Løvenes Konge?

Her inne i vinterhulen er det trygt og varmt, og stillhet og ro til å le seg i hjel av Tina og Bettinas videoblogg.